Dynamisk kartlegging

Dynamisk kartlegging skiller seg fra tradisjonell testing på flere måter. Ved tradisjonell testing benyttes standardiserte oppgaver som til sammen skal gi et ”objektivt” bilde av en persons evner og egenskaper, sterke og svake sider. Tradisjonell testing av evnenivå og læreforutsetninger skjer uten at en vurderer prosessene bak elevens prestasjoner, og fokuserer ofte på mangler og avvik; en ser på det som er galt i stedet for å se etter løsninger. Det er ofte vanskelig å omsette kunnskapene til tiltak, og kunnskapene en får om eleven ved denne formen for kartlegging kan være vanskelig å forstå og benytte for de som skal hjelpe elevene til daglig.

Dynamisk kartlegging av ferdigheter søker å avdekke hvordan eleven tenker når han løser oppgavene. Det er da viktig å få klarhet i:

• Hvilke kunnskaper har eleven innenfor feltet? Kan eleven sette kunnskapen inn i en sammenheng? Hvordan tenker eleven når han/hun løser oppgaver; spør eleven: Hvordan tenkte du nå?
• Hva er elevens utviklingssone? Hva er forholdet mellom elevens nivå uten hjelp, og elevens nivå etter intervensjon?

Dynamisk kartlegging er ikke nødvendigvis en enkel testpakke eller prosedyre, men utgjør både en metode og en tilnærming eller filosofi. Prosessen kan variere langs flere akser, men har noen overordnede kjennetegn:

·          En griper aktivt inn i løpet av kartleggingen for med hensikt å skape endringer i elevens selvstendige funksjonsnivå. Fokus rettes mot problemløsningsprosessene som eleven faktisk bruker, både de prosessene som hjelper og de som hindrer eleven i å lykkes med problemløsningen.

·         Kartleggingen har ofte en pretest-intervensjon-posttest struktur. Den er gjerne mest nyttig som redskap for individuell diagnose, men kan også anvendes i kartlegging av hele klasser eller grupper. Det som særlig skiller denne vurderingsformen fra annen testing er at den gir informasjon om elevens respons på den intervensjonen som blir gitt. Den gir også informasjon om hvilke intervensjoner eller støttetiltak som effektivt skaper endringer hos eleven.

·         En grunntanke innen dynamisk kartlegging er at alle elever er i stand til en eller annen grad av læring (endring; foranderlighet). Dette står i kontrast til standardisert psykometrisk testing der individet blir sammenlignet med en aldersrelatert norm. Forskning innen dynamisk kartlegging har vist at det å måle elevens selvstendige funksjonsnivå på et gitt tidspunkt i liten grad måler elevens evne til å nyttiggjøre seg ulike former for støtte i undervisningen.

·         Dynamisk kartlegging kan sees som et tillegg til mer tradisjonelle tilnærminger, og erstatter ikke standardisert testing. Ulike kartleggingstiltak gir ulik informasjon, og en må vurdere hvilken informasjon det er behov for i hvert enkelt tilfelle. Her bør en ta hensyn til hvilken informasjon foreldre og lærere etterspør i det enkelte tilfelle.

Arbeidsmåten ved dynamisk kartlegging kan variere i graden av standardisering av fremgangsmåten, så vel som i innhold og mål. En ser i alle fall fire grunnleggende modeller:

1.      En åpen, klinisk tilnærming der en følger eleven og bruker typiske problemløsningsoppgaver som matriser (f.eks. Feuerstein, Tzuriel, et al.). Denne tilnærmingen fokuserer på prinsipper og strategier for problemløsning og en skal oppmuntre til selvstendig problemløsning.

2.      Bruk av typiske problemløsningsoppgaver, med standardisert intervensjon. Alle elever blir gitt den samme intervensjonen, som bygger på prinsipper og strategier for problemløsning (f.eks. Budoff, Guthke, et al.). Slike tilnærminger har en tendens til å fokusere på klassifisering av elevene.

3.      En gradert støtteprosedyre der eleven blir gitt stadig mer tydelig støtte som respons på feilaktige løsninger. Alle elever går gjennom den samme ”tips-menyen”, avhengig av hvor mange ganger de trenger hjelp for å løse oppgavene (f.eks. Campione, Brown, et al.).

4.      Tilnærminger der en bruker aktuelt fagstoff fra elevens skolesituasjon, med intervensjoner basert på “beste praksis” innen undervisning. Graden av standardisering av intervensjonene kan variere (Lidz, Jepsen, et al.). Slike tilnærminger kan brukes i utarbeidelsen av IOP’er for elever med spesielle behov.

Ved dynamisk kartlegging flyttes fokus til det eleven kan og til det som kan hjelpe eleven videre. Målet for kartleggingen er å finne frem til en best mulig undervisningssituasjon for den aktuelle eleven. Dette er noe en må prøve seg frem til i samarbeid med eleven. Pedagogens rolle blir å prøve ut ulike støttetiltak, merke seg elevens reaksjoner på hjelpen, og tilpasse videre hjelp og støtte i tråd med tilbakemeldingene. Det blir et dynamisk samspill mellom pedagog og elev, mellom tiltak og læring.

Verktøy for dynamisk kartlegging er ACFS-no  for 3-5 år